Feministenes blinde flekk



"Æresdrap" og "æreskultur". Den kampen skal ikke kvinner i
 innvandrermiljø kjempe alene.

"Blindheten er størst hos dem som med vilje ikke ser" ifølge profeten Mohammed. Han har rett på enkelte områder. Selv i verdens mest likestilte land er det et stykke igjen. Men norske kvinner generelt, og feministene spesielt, ser i feil retning.

Formelle rettigheter er på plass. Men fortsatt forteller statistikken oss at noe så prosaisk som lik lønn for likt arbeid er et tilsynelatende uoppnåelig mål. Og en gjenganger på Kvinnedagen.

Likevel - og til tross for - at det er noen millimeter igjen til full likestilling: Kvinnedagen har langt på vei utspilt sin rolle som dagen der de store slag kjempes. Det er ett arrangement her, en liten markering der. Hvis noen markering i det hele tatt. 

Og ordet rødstrømpe har omtrent gått ut av bruk. Eller er blitt et skjellsord.

Det skyldes flere ting, blant annet at kampen om likestilling langt på vei er vunnet i Norge. Det har ført til at venstresiden – som tradisjonelt har båret de fleste parolene i 8. mars-togene helt siden 1970-tallet – er blitt navlebeskuende, nærsynte egotrippere som kun tenker på egen bekvemmelighet og egen families vel og vel.

Kvinnefronten er ett eksempel. På nettsidene beskriver Kvinnefronten seg som «en radikal feministisk organisasjon som vil forandre verden. En verden der kvinner er frigjorte vil være en ganske annen enn den vi har i dag, og det må omfattende forandringer til».

Men hva er de tidligere så radikale kvinnene opptatt av? Parolene handler bl.a. om seks timers arbeidsdag, lovfestet rett til heltid, porno, abort, likelønn og sex. 

I og for seg helt legitime og viktige kampsaker. Og det er ikke parolene som er der, som er problemet. Det er parolene som ikke er der som viser hvor egoistiske, selvopptatte og unnfalne norske kvinner er i dag. Og det ikke bare på venstresiden. 

Norges største likestillingsutfordring er ikke at flere kvinner må få jobbe heltid hvis de vil; det skulle bare mangle! Utfordringen ligger i innvandrermiljøene. Det har vokst fram en klasse i det norske samfunnet der kvinneundertrykking på det groveste utspiller seg. Med etnisk norske kvinners stilltiende aksept.

De mest elementære regler for hvilke rettigheter kvinner har, krenkes. Normal, høflig og tekkelig omgangsform mellom kvinner og menn settes til side, uten at noen protesterer.

Kjønnslemlestelse og tvangsekteskap vet vi foregår, men det er ingen kampsak på Kvinnedagen. Ja, til og med at kvinner ikke får gå inn samme dør som menn, er noe norsk kvinnebevegelse ikke finner grunn til å protestere mot. 

Det hadde blitt gateopptøyer og sexnekt som aksjonsform til mennene ga seg hvis det hadde skjedd i andre gudshus enn moskeene. Og feministene har minst én høne å plukke med paven i Roma; er ikke prevensjon kvinnesak? Katolske kvinner og menn i Norge – som det blir stadig flere av – hadde vel trengt den støtten.

Så hva med en punktdemonstrasjon utenfor Islamsk kultursenter og Den katolske kirke?

Da er det mye enklere å heve fanene mot porno og sexkjøpslov. Førstnevnte var for øvrig også en av de viktigste kampsakene på 1970-tallet, med pornobål og håndfaste demonstrasjoner mot pornosjappene. Har det ikke skjedd noe på 40 år?

Jo visst har det det. Vi har verdens beste fødselspermisjon og pappaperm. Jentene er i klart flertall på høyere utdanning. Kvinner kvoteres inn i styrene. Norge styres i praksis av kvinner; én har hånden på rattet mens en annen sitter på landets viktigste politiske redskap: pengesekken. Både LO og NHO har ledere i skjørt.  Et eget likestillingsombud passer på at alt går riktig for seg.

På tide å våke jenter, og innse at forrige århundres paroler ikke er løsningen på et nytt århundres utfordringer.

«Navlebeskuende, nærsynte egotrippere som kun tenker på sitt eget ve og vel».